Gjør du langsint? Det vil si, har du noen gang vært langsint? Å være langsint er slitsomt og tar mye energi. Det er som å holde en badeball under vann. Vil du lære å gi slipp, så les videre.
Det å være langsint var mer utpreget da jeg var barn, men det har nok sittet i til en viss grad over i voksenlivet, men da vises det på en annen måte. Har du lurt på hvordan du gjør det, gjør langsint? Det hadde ikke jeg, inntil for kort tid siden. Da lærte jeg at vi kun kan erfarer våre egne tanker. Vi kan faktisk ikke erfare annet enn det vi har fokus på, det vi tenker eller har tankesatt. Med den kunnskapen kunne jeg plutselig se hvordan jeg klarte å være langsint, det vil si «gjøre» langsint. Kanksje det blir klarere for deg dersom jeg forteller deg mitt eksempel.
Da jeg var langsint…
Det hele starte med at jeg ble sint. Det er jo flere veier dit, men det handlet ofte om å ikke få det som jeg ville, eller opplevde at jeg blir urettferdig behandlet, eller ikke sett. I alle fall ble jeg sint som barn. Jeg ville demonstrere overfor mine foreldre at det som hadde skjedd var blodig urettferdig. Jeg går derfor sint og sur inn på rommet mitt. Der sitter jeg og er sur i mange timer. Min beskjed til mine foreldre var: «Jeg lider, bare så dere vet det!» Vel, de brydde seg ikke så veldig, og antok vel at det ville gå over og livet ville være tilbake til det normale ganske snart. Det er jo det foreldre ofte gjør.
Den tunge jobben med å være sint
For meg som satt sur på rommet mitt ble det en slitsom jobb. Dersom jeg ikke hele tiden holdt fokus på tanken om urettferdighet, så kunne jeg jo komme til å glemme den. Det er dette jeg sammenligner med å holde en badeball under vann. Den vil helst flyte opp, og du er nødt til å hele tiden bruke krefter på den og holde den under for at den skal bli der.
Så lenge jeg holdt på tanken, og brukte krefter på den, var det ikke lett å leke eller pusle med andre aktiviteter. Jeg er ganske sikker på at jeg av og til glemte meg litt, og livet begynte å se lysere ut. Men, når mor kom for å sjekke om alt var ok, da husket jeg kjapt hvorfor jeg var gått på rommet mitt. Da kom det sure, langsinte trynet frem igjen. Og så fikk jeg mulighet til å holde på tanken enda en stund. Og jo sintere og surere jeg var, jo mer “tap av ansikt” var det for meg å komme blid og fornøyd ut igjen, og la gjort være gjort. Jeg hadde investert for mye. Jeg måtte virkelig huske den blodige urettferdigheten jeg var blitt begått, og så lenge jeg husket den kunne jeg være sur. Kjenner du igjen deg selv, eller noen andre?
Gi slipp, og finn gleden
Jeg nevnte at jeg kunne til tider glemme tanken. Det er nemlig helt naturlig for alle mennesker å gå tilbake til gleden, bare vi slipper den til. Dette er akkurat som badeballen som vil ligge på overflaten når den får være der den naturlig hører hjemme. Jeg jobbet veldig hardt for å ikke slippe til gleden ved å holde på tankene som gav meg den urettferdige opplevelsen. Ikke rart jeg var sliten. Selvsagt så endte jeg med å gi meg etter en stund, og livet var i grunnen greit igjen. Jeg gav opp å holde på tankene, og lot det være plass til noe annet, noe bedre.
Neste gang du selv er sint over lengre tid. Legg merke til hvordan du tviholder på tankene, f.eks: «det er urettferdig». Du er overbevist om at du har rett – «jeg vet jo tross alt hva som er rett og galt. Det er jo noe alle burde forstå». Dersom du lar de tankene gå, gir slipp på dem, eller slutter å bry deg om dem, så vil du se at du kommer tilbake til en mye bedre tilstand av velvære mye raskere. Det spiller ingen rolle hvem som har rett eller ei. Det viktige er at du har det bedre. Og jeg kan love deg at det er verdt et forsøk!